I samtidskunsten forskyves det modernistiske perspektivet ytterligere. Kunst er ikke lenger nødvendigvis noe man kan peke på som et avgrenset objekt – som en skulptur, et maleri eller en sang – men forstås i økende grad som noe som oppstår i relasjonen mellom verk, kontekst og betrakter. Betydningen ligger ikke bare i det som er laget, men i hvordan det aktiveres, tolkes og erfares. Derfor vektlegger moderne kunstforståelser intensjon, idéinnhold og kontekst, samt de institusjonelle rammene som omgir verket. Like viktig er spørsmålet om hva verket gjør med oss: hvilke tanker, følelser eller refleksjoner det setter i gang.
Dette innebærer ikke at «alt er kunst», men at kunst ikke kan reduseres til form, teknikk eller medium alene. For at noe skal fungere som kunst, må det skape mening i møtet med betrakteren. Det må åpne for erfaring, stille spørsmål eller gjøre oss mer bevisste på hvordan vi forstår oss selv og verden rundt oss. Nettopp her ligger samtidskunstens frihet – og dens motstand mot å bli plassert i faste kategorier.
For eksempel kan et enkelt objekt, en handling eller en tekst fungere som kunst i én sammenheng, men ikke i en annen. Et hverdagslig materiale kan fremstå betydningsløst isolert, men få kunstnerisk kraft når det plasseres i en bestemt kontekst og inngår i en tydelig intensjon. Det er i møtet mellom verket, rammen rundt det og betrakterens erfaring at betydningen oppstår. Uten dette møtet forblir det bare et objekt; med det kan det bli kunst.
Gjerdeløa på Kunstsilo i Kristiansand illustrerer hvordan samtidskunst ofte handler om mer enn bare enkeltverk; den omfatter rom, kontekst og erfaring. Kunsten her er ikke bare et objekt å betrakte på avstand, men noe som oppstår i møtet mellom verk, arkitektur, institusjonell ramme og betrakter. Rommet i seg selv blir en del av verket, og betydningen skapes gjennom hvordan man beveger seg i det, oppholder seg i det og sanser det.
